“The whole universe is contained within a single human being – you.”
— Rumi
DET BRENNER NÅR KJÆRLIGHETEN BANKER PÅ -
Rumi var en mystiker og poet som levde på 1200-tallet i Det Persiske riket. Han ansees av mange å være den største mystiske dikter som har satt sine bein på jorden. Rumis liv ble snudd på hodet da han traff den vandrende, ville og hellige Shams. Møtet med Shams transformerte Rumi fra en sober boklærd til en pasjonert søker av universell sannhet og kjærlighet. Etter at Shams forsvant, skrev Rumi ca. 70 000 doble vers, dikt!
Stillhet var kilden og inspirasjonen til Rumis dikting. Mange av hans dikt signerte han med «stillhet», - diktets forfatter.
Rumi er kjent. Færre har hørt om Shams. Disse historiene, som beskriver viktige hendelser i livet til Rumi, er del av et større Rumiprosjekt jeg jobber med.
Jeg ble introdusert til Rumi og hans diktning, da den amerikanske forfatteren Coleman Barks leste Rumis poesi på Stilhetsfestivalen i Asker 2001. Det ble for meg starten på en lang reise inn i Rumis poesi og liv.
Takk til forfatterne Gro Dahle og Erling Kittelsen, som er tålmodige konsulenter under arbeidet med disse korte tekstene.
Shams lengter etter en venn. En han kan dele sine bilder med. En han kan synge med. Le. Dunke i ryggen. Til ordene flyr opp gjennom halsen. Ut av munnen. Ut i et blått landskap. Fylt av rosiner. Epler og drager. Inne i oss selv. Lenger inn. Til noe mykt. Vart. Et fuglerede. Shams svinger seg opp på det grå eselet. En rytme i leggen. Dagen er våken. Kanskje i dag, tenker han. Kanskje jeg møter han i dag? Støvet virvles opp i lette sirkler. Små spor.
Året er 1217. Rumi legger øret til bakken. Alt er pakket. Faren sier de skal sale kamelene etter frokost. Mongolene er på vei. De er rasende mange. Faren løfter teglasset til munnen. Rumi ser ut av vinduet. En ufrivillig skjelving. Balkh er alt han kjenner. De vasker hendene i stillhet. Rir ut.
Shams går inn i et kratt. Tornene risper opp huden. Holder skjorten fast. Shams løsner plagget. Fortsetter innover. En kjerne ruller nedover skallet. Løvene nøler og snur. Linjene følger tommelen. Mumler vers mellom leppene. Friske urter og blomster våker. Syv himler. Jorden. Steiner. Furukongler. Modne bringebær. En myk kjole og reven gjemmer seg i kurven. En fjær faller uten lyd mellom skuldrene. Skriver: Disse ordene er til dere dere uten alder
Da Shams løfter Kaaba. Reiser menn seg fra bønneknær. Ser hverandre tørste i øyene og gjemmer en ring i flammene. Papegøyen prøver å synge som en nattergal. Natten blir et dyr. Setter opp et skjult teater på programmet. Lyser mennesket mellom leppene.
Året er 1231. Pusten forlater to fugler. Kroppen løsner fra det synlige. Synker villig mellom to blå ekorn. Munnen full av tørr jord. Hender av bark og slynget honning. Rumis far, Baha al-Din er død. To år etter at han kom til Konya. Tårer drypper på et hode uten slør. Forlater hester, stoler og klær. I 40 dager er dette det eneste som beveger seg mellom de sørgende.
Året er 1244. Rumi kaster en brødbit i munnen. Svinger ut døra. Steller hesten. Leder den i raskt skritt mot markedsplassen. Disiplene følger tett etter. Rumi vifter bort en flue. Tørr på tungen. Hesten stamper, kneiser med hodet. Rumi åpner en bok og begynner å lese høyt. Et fremmed ansikt trenger seg frem mellom mennene. Øynene synker inn i Rumi. Den fremmede bryter inn: -Hvordan synger du for fugler som ikke er født? Rumi lukker boka. Former leppene. Slipper ut en tone så full av sår at fuglene på hustaket straks letter. Bryter kvist. Bygger et rede på hodet til Rumi. Shams forstår han har møtt den han leter etter. En venn han kan dele spørsmål om fugler med. Sammen rir de tilbake til Rumis hule. I 40 dager verken ser eller hører noen andre til Rumi eller Shams.
“Short poems have meditative properties and possibilities. They have often recorded or led into states of awareness that come with meditation.”
— Coleman Barks, Rumi The Big Red Book
fingre av konglefrø åpner luken bølger rundt kvisten og lukten av forlatte stasjoner
hvem forlater mørke erter og bønner som synker et vendt eikeblad når det speiler et øye
når vi er sammen letter en fugl fra øyet
gresset åpnet en benk stemplet med fjær
gi jorden vind til det bare er ett vindu igjen
“Du skriver virkelig flott. Og det virker som om konsentratene blir stadig mer og mer intense. Diktene har denne umiskjennelige kvaliteten av at leseren bytter ut seg selv under lesningen. Kall det et lys, en vind, en lyd. Men noe skjer.” ”
“The mind is what sleeps. What recognizes itself as God is awake. ― Lalla translation by Coleman Barks ”
Lalla Ded. (Lalleshwari) (1320-1392) var en mystiker av Kashmiri Shaivitesekten. Hun skrev mange mystiske dikt med stor hengivelse, som uttrykte sin lengsel etter det guddommelige. Hun er fortsatt et viktig kulturelt ikon i Kashmir.
Dette er noen av mine svar på hennes liv.
I et glimt så jeg Fuglen skrive hjem
til rommet få snakker om
glemt siden tråden begynte å vokse rundt hoften og sløret ikke kunne lokkes tilbake
hektet på kontinentet som brast
jeg leter etter tråden som tåler tyngden av ordet i brønnen
tråden som dekker til det hele
og delte oss
Lalla bøyer og blåser til det bare er vrangen igjen
ingen spor etter tråden ingen tråklesting bare lyden av tomme sneller i det de treffer bakken
DIKT SOM ENKLE MEDITASJONER
Svardikt eller fri gjendikting fra ekkoet i dypet av brønnen? Veien er åpen.
Da jeg første gang leste Lallas dikt, kjente jeg igjen en sang uten tid. Lengsel, kjærlighetserfaring, uro og trofasthet. Daglige påminnelser om kjernen i tilværelsen. 700 år etter at diktene ble til, er de fremdeles like gyldige.
MYSTISKE KVINNER
Få kvinner med mystisk innsikt har overlevd historiens kneblende gang. Lalla fra Kashmir (ca. 1320-92) er et unntak. Likevel har svært få hørt om henne i Norge. Inkludert meg selv. Forfatteren Coleman Barks introduserte hennes diktning for meg i 2011: (LALLA - naked song, translated by Coleman Barks, Maypop Books 1992.)
MITT PROSJEKT
På sikt blir dette en bok. Gro Dahle og Erling Kittelsen er tålmodige mentorere. Marianne Vigtel Hølland min dyktige designer.
En av mine store inspirasjonskilder er sufipoeten Melvana Rumi (1207-73). I den amerikanske forfatteren Coleman Barks oversettelser. I Rumis samtid var det vanlig at diktere signerte diktene med sitt eget navn. Rumi, derimot, signerte dem ofte med "stillhet". Stillheten var kilden til hans dikt. Jeg kan ikke påkalle meg den samme autoriteten som Rumi. Men jeg vil gjerne komme i den samme skapende tilstanden som han var. Det er en kreativ kraft som er tilgjengelig for oss alle.
Mitt diktprosjekt startet med at jeg gjendiktet Rumis dikt. Så prøvde jeg svardikt. Nå ser jeg på diktene hans som en inspirasjonskilde til min egen diktning. Det er med Rumi som med alle andre historiske skikkelser. På et plan skjer de her og nå, i dette øyeblikket. Som alt annet. Mer viktig enn den historiske skikkelsen Rumi, er essensen som strømmet gjennom ham - og poetene før ham, som han var inspirert av. Jeg ønsker å være en del av denne strømmen, pålogget. I mitt eget språk. Vi må alle finne vårt eget språk.
