Når vi snakker om metaforer. På hvilke plan fant livet til Lalla sted? Hva var klærne, eller mangel på disse, metaforer for? Vannet som ble stående som en krukkeformet søyle på hodet? Hva var krukken som ble knust et bilde på? For den saks skyld, mannen som knuste den? Var han i sin essens noe annet sted enn inne i henne selv? Mannen som solgte klær. Hvem var han egentlig? Eller da Lalla gjemte seg inne i en brennende bakerovn (i møtet med en MANN) og kom ut igjen kledd i paradisets farger. Hva forteller det? Vi forstår jo at det ikke kan skje på ordentlig. Eller kanskje er det nettopp det det gjør. Kanskje er metaforene mer virkelige enn livet slik det spilles ut i våre sinn.
Her følger Colemans introduksjon til diktboka, i min oversettelse til norsk. Den setter i hvert fall meg i riktig modus.
Lalla levde i Kashmir i det 14. århundre. Det var en tid hvor mange læresetninger fløt sammen. Shaivism, sufism, Vedanta nondualsime og andre -ismer. Men Lalla er bakenfor slike religiøse kategorier. Hun er en levende kombinasjon som ikke kan beskrives med disse ordene.
Noen ganger referer hun til den ene realitet som «Shiva». Noen gang er det «Shiva og Shakti som elsker i sjasminhagen», hvor Shakti er det feminine kreative aspektet av Shiva. Andre ganger er det nærværet av en udefinerbar «Du» eller «Det». Noen ganger «min Herre». Andre ganger «det Høyeste Prinsipp». I ett tilfelle er det «gjørme». Et ordspill som stammer fra en sammensmeltning i sanskrit av «du» og «jeg» prononomen. Det er alltid en oppløsning av selvet inn i det Absolutte hun feirer. Hun lever mellom «jeg» og «det» i den berømte upanishad setningen Tat Tvam Asi. En sinnstilstand det ikke finnes ord for. «Noe som beveger seg drømmeaktig på en falmende vei.»
Det er yogi referanser og Shivate og sufi termer i diktene. Men den dypeste og mest uforanderlige sannhet er den hun deler med alle store mystikere. «Det er ingen annen realitet enn Gud.» Indre eller ytre sett, bare «Gud». Denne bevisstheten er essensen av tilbedelse. For Lalla finnes det ingen forskjell mellom det individuelle og det universelle selvet. Hensikten med menneskelig liv er å realisere dette. Navnene for de ulike elementene, sjel, Gud, opplysning, har ingen betydning. Den uforanderlige (Shiva) og den konstant skapende (Shakti) er forent i pusten. Puste ut, sah, og puste inn, ham, komponerer en realisering av «Jeg er Det» (sah-ham), som oppløser dualiteten.
Lalla hadde liten bruk for hellige skrifter. Ord om veien er ikke veien. Det som teller er handling, medfølelse og måteholdenhet. Å lytte til vårt iboende intellekt vil gi det som trengs. Ekstase er bare én av hennes sinnsstemninger. Og det er ikke den primære. Politisk avsky er en annen. Og en Hopi-lignende profetisk stil: «En tid vil komme så vanskapt ... » Det er en sylskarp oppmerksomhet på konkret adferd: «Spis bare nok til å stoppe sultsmerten.» Affirmasjonene er sterke:«Hvor jeg enn ser, ser jeg selvet.» Hun balanserer med stor årvåkenhet mellom ja og nei. For Coleman har Lalla kvaliteter som er essensielt feminine: Hennes fokus på pusten. Følelsen av å være oppløst i jasminhagen. Hennes oppmerksomhet på at sannhet er noe svært bevegelig. Den kan inkludere tvil og en følelse av forkommenhet. Noen metaforer er opplagt feminine: «Å bevege seg på motets vei, er som en baby som kjemper på morens bryst og så finner brystvorten!» En metafor for et liv i overgivelse, uttrykkes som «noen som gjør husarbeid fri for handling». Klarsynet hennes strekker seg likevel forbi det symbolske. Hun ser ikke den «Elskedes» tilstedeværelse overalt, eller i alt. Hun blir tomhet. «Ingenting strømmer inn i Ingenting».
Hun er mest kjent for å vandre og danse naken mens hun sang sine sanger. I den ekstatiske linjen til hasidimer og sufier forente hun den rene gleden av væren. Hun smeltet sammen med den. Slik ble den nakne skikkelsen av «Lalla», som hun ofte adresserer, plagg nok. Hennes bevissthet observerer kroppen, men identifiserer seg ikke med den.
Vi vet svært lite om Lallas liv. Det vi vet, vet vi gjennom poesien. Det finnes ingen offisielle referanser før firehundre år etter hennes død. Det finnes heller ingen samtidige manuskripter. Legendene om hennes liv og diktning ble bevart gjennom den muntlige tradisjonen. Lalla betyr «kjære». Hun er avgjort elsket i Kashmir. Det sies det kun er to ord av betydning i Kashmir, Allah og Lalla. Hundrevis av linjer fra «Lala-Vakyana» er fremdeles en levende del av den kashmirske konversasjon. Hennes diksjon er del av dagligspråket. Den var verken tilpasset filosofi eller organisert religion. Den var til det vanlige folket. «Teksten» har kommet ned i mange variasjoner. Noen i en gammel kashmirsk dialekt. Den står side om side med sanskrit transkripsjoner. Mellom 100 til 200 sanger, dikt og ordspråk ser ut til å ha overlevd. «Valla-Vakyana »betyr «Lallas Verden».
Hun er også kjent som Lal Ded, Lal Didi og Mai Lal Diddi, som betyr beste Lal eller bestemor Lalla. På sanskrit kalles hun Lalleshwari, Lalla det store yogini, profet og praktiserende av yoga. Diktene avdekker hennes doble natur. Det ene øye har et varmt bestemoraktig blikk. Det andre har en mer alvorlig, sannhetstalende visjon inn i det tomme. Metaforene av enhet er ikke majestetiske «lys-over-lys» bilder. Formene av is som smelter interesserer henne. Hun legger merke til hvordan aske forenes med leire for å bli jord. Hun minner seg selv om studere jorden.
Lalla ble født i Kashmir, sannsynligvis i en landsby nær Srinagar, muligens i 1320. Hun døde i nærheten i 1391. Disse faktaene forblir spekulasjoner. Noen historier forteller hun ble mishandlet som ung kone mens hun bodde sammen med svigerfamilien. Svigermora plasserte en stein på tallerkenen hennes og dekket den med et tynt lag ris, så det så ut som Lalla fikk mer mat enn hun faktisk gjorde. Lalla klagde aldri. Hun elsket å tilbringe tid mediterende ved hellige steder. Når hun ble sendt for å hente vann, stoppet hun ved en av disse. En dag ektemannen ville straffe henne for å somle på tilbakeveien, slo han krukken hun bar. Den knuste, men vannet forble på plass som en krukkeformet søyle på Lallas hode. Det vannet ble den hellige «Lallas innsjø» i Kashmir.
Tradisjonen forteller at Lalla forlot hjem og ekteskap. Tjuefire år gammel ble hun student hos Hindu læreren Sed Bayu. På samme tid begynte hun å ignorere konvensjonelle kleskoder og vandret rundt med en ekstatisk klar- eller frigjorthet. En morgen barna gjorde narr av hennes nakenhet, kjeftet en klesselger på deres manglende respekt. Lalla ba om to tøystykker med lik vekt. Den dagen bar hun et over hver skulder. Etter som om hun ble møtt med respekt eller forakt, knøt hun en knute i den første eller andre. Om kvelden gikk hun tilbake til kjøpmannen og ba han veie klesstykkene igjen. Vekten svingte selvsagt i likevekt, uansett hvordan knutene var knytet. Verken ros eller klander har noe substans i seg selv.
Mange andre mirakuløse lignelser eller hendelser er assosiert med møtet med sufi mesteren Ali Hamadani. Vandrende naken, så hun han nærme seg. Hun løp inn i et bakeri og hoppet inn i den brennende ovnen. Hamadani stoppet, og spurte om en kvinne hadde kommet inn i butikken. Plutselig kom Lalla til syne ut av ovnen kledd i det glitrende grønne og gull av paradis. Hun sa, «Jeg har aldri sett en mann før deg.» Lalla er også forbundet med sjeik Nuruddin og Sed Bayu, nevnt tidligere. En interessant ordveksling mellom Lalla og denne mannen har passert ned til oss:
«Sed Bayu satt sammen med sine disipler, og spurte: 'Hvilket er det største lys av alle lys? Hva er den største pilgrimsferd? Hvilken relasjon er best? Hvilken trøst beroliger mest?'
Lalla var den første til å svare. 'Det er ikke noe lys lik solens, ingen pilgrimsferd lik den til Ganges. Det er ingen relasjon nærmere enn den med en bror, og ingen lindring lik den en hustru gir.'
Sed Baya var ikke enig. 'Det er intet lys lik det i øynene, ingen pilgrimsferd lik den å gå ned på dine egne knær, ingen relasjon lik den i din egen lomme, ingen trøst lik den et teppe gir.'
Lalla hevet nivået enda ett hakk. 'Det finnes intet lys lik det å kjenne Gud, ingen pilgrimsferd lik en dyp lengsel, ingen relasjon uten den med Gud, og det finnes ingen fred som ikke er takknemlig for det.'»
Hun var uten tvil en utfordring for sine ulike lærere. Den lærde Richard Temple, har med stor umak, løst opp trådene av de ulike religionene vevd inn i «Lallas Ord». Coleman anbefaler hans studier til alle som er interessert i å kjenne igjen trådene. Selv foretrekker Coleman hele kledet. Huden. Motkultur mystikken som beveger seg gjennom denne poesien. Klarheten, enkeltheten i dansen hennes: følt forbauselse, uttalt, og så bevegelsen videre. Rask, sikker, ujålete skritt som ikke prøver å overtale eller imponere. Men som slipper deg inn i hennes liv. Skriket i hennes hjerte er, Om Namah Shiva, «Jeg bukker for den høyeste bevissthet.»
Coleman kom over Lalla etter 15 års fellesarbeid om Jelauddin Rumi. Forskjellen mellom de to er betydelig. Der hvor Rumi er ekstravagant, er Lalla sparsommelig. Rumi er frodig, Lalla nøktern, edruelig. Rumi er intrikat, Lalla enkel. Rumi arbeidet i en gruppe, Lalla gikk alene. Rumi er kjærlig hengiven, Lalla alvorlig klar. Flere polaritet kunne settes opp. Rumi er imaginasjonen i full blomst, alltid i bevegelse. Lalla er den sammentrukne koden av kroppen, det rotfestede pustende ord.
Yunus Emre, en tyrkisk mystiker, så på de seks volumene av Rumis Mathnawi og sa, «Alle disse ordene! Rumi spurte, «Hvordan ville du gjort det?»
«Jeg ville bare pakket noe hud rundt beina og kalt det 'Yunus'. » Dette minner Coleman om et dikt av Emily Dickinson,
«Det uendelige er antatt å være
En plutselig gjest
Men hvordan kan det fantastiske komme,
Som aldri gikk bort.»
Som Emily, holdt Lalla seg hjemme som liljen i gjørmen. Rumi derimot, leker i lengselens hav, i rastløsheten. Som ser merkelig paradoksalt ut i forhold til deres faktiske liv. Rumi var lokalisert i senteret av et fellesskap. Lalla var vandreren.
Hva Coleman liker veldig godt med diktene, er at de føles nær til erfaringen. Ikke til de daglige hendelsene, men til en indre oppmerksomhet. Her er utsagn om bruk av dikt for dikteren (Lalla, min anm.)
«Jeg stolte ikke på det for et øyeblikk,
men jeg drakk det likevel,
vinen av min egen poesi.
Det ga meg motet til å ta tak
i mørket og rive det ned
og kutte det i små biter.»
Redusere skyggeklær til filler og lapper er bra arbeid for diktning. Noen ganger abstrakt, andre ganger med fantastisk forestillingsevne. Hennes korte-sang sakse-biter klipper bort konvensjonelle slør og lindringer, lysblokkeringene som gjemmer vår egen nakne sjel.